Drømmen om Sørumsand
Fra høstrevyen på Sørumsand i 1953
1)
Her en dag jeg la meg ned og sovnet ganske kvikt
Bort fra sorger og alt slikt, ja, det var jeg helt blitt kvitt.
Ja, det var en deilig lur og allting var så lyst,
inntil kona vekket meg, men da ble det plutselig tyst.
Tenk jeg drømte at her vokste opp en storslagen by,
Sørumsand var vokset opp og raget mot sky.
Her var hus på hus og brede gater lå der på rad,
Og folk ne’ på strøket gikk bare og røkte med hender på sin bak.
Ingen gadd arbe’, nei nå var det farge på hele Sørumsand
Skatta var borte, men penger - ja, det var det nok til alle mann.
Det var deilig gett å drømme slik, tenk at det går an,
Det er bare synd at en alltid skal våkne igjen på Sørumsand.
2)
Her var blitt et deilig sted, selv på vårt pleiehjem,
Selv om gammer’n var litt slem, ja så vanka det en klem.
Ingen merka mer tel at alder’n føltes tung,
nei, det var en fordel å bli gammal istedenfor ung.
Tenk at jeg drømte at her vokste opp en storslagen by,
Tertitten var borte og der rullet en ny.
Autogyrofly de seilte der hvor drosjer gikk før,
Og Holter’n han gikk der og gliste og var nå blitt luftfartsdirektør.
Kongsvingerbanen var lagt under jorda og gikk med atomkraft,
Og nede på Glomma gikk flodbåter frem og tilbake uten kraft.
Det var deilig gett å drømme slik, tenk at det går an,
Det er bare synd at en alltid skal våkne igjen på Sørumsand.
3)
Ned på Kuskerud der var det blitt et flott hotell,
vi fikk whisky der med is for en ganske billig pris.
Kuskerud’n var blitt så blid og alltid i humør,
Og ’n Herman Hansen tronet brei for nå var han blitt direktør.
Tenk han drømte at her vokste opp en storslagen by,
Sørumsand var vokset opp og raget mot sky.
Her var kloakk blitt så folk dem bodde trygt i sitt hus,
Og barn gikk så rene og pene på gaten, ja, i en lykkerus.
Feitbygda den var blitt jamna med jorda og gjort til folkepark
Og ennå så var det visst nok tel oss alle med fin og dyrkbar mark.
Det var deilig gitt å drømme slik, tenk at det går an,
Det er bare synd at en alltid skal våkne igjen på Sørumsand.
Sørumsand-sangen
Melodi: Stenka Rasin
Tekst: Karl Stokke
1)
Dunkle skoger, evig grønne
fossen hvit og stille vann
er den store Mesters skjønne
ramme om vårt Sørumsand.
2)
I det bildet fikk vi tegne
litt av eget livsens verk:
hjem i farger og innhegne
dem med lys og vennlig bjerk.
3)
I vårt bilde inngår alle
med stitt strev og håp om hell.
La da gode formaål kalle
oss til samhold for vårt vel.
4)
Etter hvert som tiden rinner
blikket vil tilbake gli.
:/ Måtte i en ring av minner
Sørumsand en perle bli!!! /:
Sørums bygdesang
Tekst: Nicolai Grude, 1933
Melodi: Norsk folketone - Oss har gjort hva gjerast skulle
1)
Gilde bygd så rik og fager
stiger fram fra fordums tid.
Skau-grodd, øde i de dager
veidefolk her førte strid.
Raumer fór med sverd ved lend
ryddet villmark grend ved grend,
Ryddet bygda – gamle Skaun,
ryddet og der vest i Fraun.
2)
Haftorsønners gamle gar’
en gang tangkledd havbånn var.
Opp av havet gjennom tia
Steig så sletta, dalen, lia.
Glomma grov si breie får
Gjennom hundre tusen år
Djupt i mold og gråsvart jord
Der ble grøe rik og stor.
3)
Elva muller mens den spinner
saga inn i fossebrus.
Sudreimsættas menn og kvinner
Skyldt var Norges kongehus.
Sagn og segn av Sørums saga
syner menn i arbeid, strid.
Norges drottset her lot laga
stormannsheim i svunnen tid.
4)
Inn i travle jaget tar vi
med oss minners dyre skatt,
og av slike skatter har vi
her i Sørum mange att.
Inni haugen sin nå hviler
navnlaus høvding ifra Skaun,
og ved Valhall-mjøden smiler
gjeve karer ifra Fraun.
5)
Erling Skakke lydde messe
i den dóm der ennå står.
Gauteids menn lot runer resse
vest i Fraun i saga-år.
Sverre konge, Norges drott
stiftet i sitt kall og virke
fred i strid som hadde stått
mellom gamle Fraun og Birke.
6)
Seigt var folket, Sudreimsslage’,
skudd av raumers gamle rot.
Svartår, nød og vonde dage’
knekte ikke makt og mot.
Gamlekara kampgla’ søkte
dådrik dyst med spyd og sverd.
Åkervidda dog de økte
jord har alltid hatt sin verd.
7)
Jorda den gir lønn for bryet,
mat til folk og dyrefór.
Sørumsbygda vidt har ryet
for si rike åkerjord.
Lubne åkrer, gilde voller
sier mer enn fagre ord
at en bondestand her holder
høgt i hevd si ættejord.
8)
Sagatidens stolte kvinner
går i mange slekter att,
rene norske trekk vi finner,
gammal ætt har preget satt.
Stilt og uten store fakter
husets tarv de varetar
disse heimens gode makter,
som all dagens byrde bar.
9)
Fredens gjerning folket øver
uten gny og brask og bram.
Slik det best for lynnet høver,
lognt fór sørumsoking fram.
Men i hjertet sitt han bærer
bygda med seg hvor han går.
Fedrejorda høgt han ærer,
heim til den hans lengsel står.
10)
Aldri kan han bygda glømme.
Alltid synger han dens pris,
heimegrenda han i drømme
ser i sol og sommerdis.
Etter som de gamle kveller,
nye slekter slepper til.
Give Gud at de det steller
slik at arven øke vil.
Blakersangen
Av lærer J. Stortrøen, skrevet en gang i mellomkrigstida.
Du kjære gamle bygd med dei mange hundre him.
Med åkerjord og skau inn gjønnom lia.
Jeg glømmer aldri deg midt i styr og ståk og stim.
Deg bærer jeg nok med meg midt i stria.
Slik skal det alltid væra, slik vil det alltid bli.
Du blir hos meg bestandig i minnet all mi ti.
Ja. Blaker det er bygda som jeg minnes.
Her veit jeg far min sleit, og hu mor vart bøgd å grå.
Og sia har jeg prøvd å løfte arven.
Jeg vil at mata åker med tunge aks på strå.
Skal stå der over jorda etter far min.
Og mor som trøtna tidleg, skal minnes i mitt slit.
Je trur hu ser at nå har vi endelig røkki dit.
Som hu bestandig ville mens hu levde.
Jeg veit så godt at slitet på arbesplassa her.
I skauen, og på åkern og i smia.
Det glømmes nok med tia det vi har fått tel der.
Mens i mot målet andere sliter sia.
Men la det gro å vekse og glømmes at jeg var.
Jeg veit je bar på børa slik som en vaksen kar.
Og rolig skal jeg ligge der å kvile.
Og ennå har jeg vårsol og fuglesang i li.
Og lange lyse netter over jorda.
Jeg hører trekkspell-låten ei natt ved Sankthansti.
Og minnes at tel jenta mi var orda:
I natt så kan du danse, imorra er det dag.
Og sammen skal vi vinne, så mangt et stille slag.
For du må ta at rommet etter mor di.
La elvesuset synge, på veg mot store hav.
La jord og skau og tjønn få ligge stille.
I bygda veit vi alle vi har et daglig kav.
Men det var jo den vegen slekta ville.
Noen følgjer elvesusen på den lange veg.
Andre fester rot i bygda slik som du og jeg.
Men tankene hos alle er i Blaker.
|
