publisert av den under Historiske Print

Om biler før i tiden


../innovaeditor/assets/desoto-eac-web.jpg
Kristian Lieungh forteller i sin bok "Oppvekst på Melvold i Frogner i mellomkrigstiden" følgende om biler: 

Helt fra jeg var smågutt var jeg veldig interessert i biler. Når det kom en bil på gårdsplassen hjemme, prøvde jeg å undersøke den så godt jeg kunne. De fleste av bilene den gang var åpne, så jeg kunne stå på stigbrettet og betrakte instrumentbordet med alt det fine og rare som var der.
 
Det var stor forskjell på instrumentene i de forskjellige bilene. I T-Forden var det veldig enkelt. Det var bare to instrumenter der; et amperemeter og en oljetrykkmåler. Buick, Chevrolet og Fiat, hadde mange flere instrumenter og de fleste av dem var fint innrammet. Ved siden av fine, forkrommede deler, var det også flere ting av blankpusset messing.

Omtrent alle biler var sortlakkerte den gang, og det skulle visst bare være slik. Hjemme hadde vi aldri bil, for far var ikke interessert i det. Jeg kan heller ikke se for meg far sitte ved rattet i en bil. Det ville liksom ikke passe.

Det var ikke så mange forskjellige bilmerker og typer den gang som det er i dag. Nå kan jo et bilmerke ha flere forskjellige typer samme året, og det er et rikholdig utvalg til et hvert behov. De forskjellige bilmerkene hadde sine særpreg, og var ganske lette å holde fra hverandre, også på lengre avstand. Det var først og fremst T-Ford, Buick, Chevrolet og Fiat som det var mest av etter veien. Både Ford og Chevrolet hadde små lastebiler, og av store lastebiler var det først og fremst International, Federal og Borgward. Mange av dem som kjørte bil hadde det med å tute både i tide og utide. Det var en både merkelig og unødvendig ting i forbindelse med kjøringen. Trafikken var jo svært liten, og det var farten også. Det er mulig at dette med tutingen var et slags statussymbol.

I første halvdel av 1920-åra hadde vi en gårdsgutt fra Nord-Norge, og han var sikkert lite vant til biler. Han kjente vel knapt forskjellen på en T-Ford og en Buick, men når han hørte eller så en bil på veien, utbrøt han: ”Ford, Buick, Star.” Han så nok ikke forskjell på noen av dem, men med sin enkle bemerkning mente han nok å ha dekket alle muligheter. Det er vel ikke mange som vet det i dag, men det var faktisk et bilmerke som het Star. Det var visst langt fra noen kvalitetsbil, og merket forsvant stille og rolig fra markedet i 1920-åra.

Den skal tidlig krøkes…

Første gang jeg kjørte bil noen meter var jeg 16 år, og det var sannelig ikke for tidlig! Bilen var en åpen Chevrolet 1926 modell. Det var en mann som var innom hjemme en sommer-kveld som eide bilen, og han hadde satt den fra seg ved trappa. Interessert som jeg var, fikk jeg lov til å starte og kjøre bilen omtrent 20 meter bortover gårdsplassen og så rygge den tilbake igjen dit den stod. Det syntes jeg var en stor opplevelse, og jeg gledet meg over den turen i lang tid etterpå.


Etter hvert fikk jeg flere ganger anledning til å kjøre forskjellige biler omkring på gårdsplassen hjemme. Det var noe som jeg likte veldig godt, og jeg fikk på en måte en liten anelse om hva bilkjøring egentlig var. Litt senere var det også en som var så snill å la meg få kjøre litt på Trondheimsveien. Da var jeg blitt 17 år, og jeg syntes det var veldig morsomt å kjøre, og den lysten ble bare sterkere med årene. Det var jo liten trafikk, og på de humpete veiene med løs grus, hull og ”vaskebrett” burde helst farten være ganske lav.


Det ble stadig flere bilturer med ulike biler for meg, det var jo i grunnen en form for trening. Det var bestandig forsiktig kjøring, men jeg syntes det var morsomt og spennende likevel. Jeg var heldigvis ikke besatt av den innstillingen som mange uøvde ungdommer har i dag, at det skulle gå så fort som mulig. Jeg er takknemlig for at jeg aldri har vært plaget av ”fartsbasillen”, det må være vondt å ha det slik. Den gang hørte vi heller aldri om noen som kunne finne på å stjele en bil. Det tror jeg var helt utenkelig, selv for de mest uoppdragne.

Øvelseskjøring

Til slutt var det kommet så langt for mitt vedkommende at jeg skulle begynne å forberede meg til å ta førerkort. Den gang arbeidet jeg på verkstedet til Jac. Hellen på Kløfta, og jeg kjente en som drev et lite bilverksted der. En kveld etter arbeidstid syklet jeg bort til verkstedet hans og spurte om han ville lære meg å kjøre bil. Han var villig til det, og jeg kunne bare komme igjen neste kveld. Da skulle han en snartur til Jessheim, og da passet det fint med en øvelsestur fram og tilbake dit.

Neste kveld møtte jeg opp til avtalt tid, og etter en kort orientering satte jeg meg til rattet for å kjøre. Det var en stor gammel personbil han hadde, og bilmerket var Horch. Bilen var tungkjørt og hadde harde og dårlige bremser, og noe slik luksus som retningsvisere og stopplys fantes ikke. Vi kjørte til Jessheim som avtalt og turen dit gikk bra, og det gjorde hjemturen også.

Det vil si, ikke helt; den gang gikk mye av Trondheimsveien delvis på den andre siden av jernbanelinja mellom Kløfta og Jessheim, og et sted gikk den over en ganske dyp dal med bratt bakke på begge sider. Da vi kom i motbakken, måtte jeg gire ned, og ukjent som jeg var med den trege giringen, ble den nok ikke gjennomført helt vellykket. Dobbelt-kløtsjing hadde jeg ikke lært meg ennå, og det hadde nok gjort seg i dette tilfellet. Det ble nok et røsk i mellomakselen i forbindelse med giringen, og bak i bilen sa det ”pang”. Det var bunnborda foran baksetet som kom opp, og bilen stoppet brått.

Ved en rask teknisk undersøkelse viste det seg at en gammel vertikal platekopling mellom kardangen og mellomakselen hadde røket. Den koplingen var faktisk omtrent firkantet, og det satt en gjennomgående skrue i hvert hjørne. Da jeg gjorde det mislykkede forsøket på å gire ned, røk koplingen og ble hengende igjen i en skrue. Dermed ble det hele gjort om til en eksenter som slo opp bunnborda bak i bilen. Dette var jo litt flaut for meg, men bileieren, som var verksted-mann, tok det helt rolig. Jeg skjønte etter hvert at det ikke var første gang at denne koplingen hadde røket. Eieren var bare borte på et gjerde i veikanten, og med ei tang kappet han av en del av en grov gjerdetråd og fikk kjervet koplingen sammen igjen på enkleste vis. Så kunne vår ferd fortsette videre, og resten av tilbaketuren til Kløfta kjørte han selv, og det var jeg svært takknemlig for. Vi kom da tilbake i god behold.

For å si det som det er, så tror jeg at han var vel vant til å drive slik. Verkstedet hans bar preg av det. Koplingen ble nok reparert, og den holdt i hvert fall så lenge det hadde noen betydning for min del.

Oppkjøring til førerprøven i Lillestrøm

Et par dager senere skulle vi kjøre til bilsakkyndige i Lillestrøm, hvor jeg skulle opp til førerprøven. Jeg hadde lest den teorien som jeg mente det var nødvendig å kunne, og vi dro trøstig i vei med Horchen i det fine solskinnet og med de største og beste forhåpninger om at alt skulle gå bra. Datoen var den 22. mai 1936. Jeg kjørte hele veien, og bileieren satt ved siden av meg og gav meg et og annet godt råd. Han skulle være ”teknisk konsulent ved forbikjøringer,” som Kjell Aukrust kaller det, og vi kom fram til Lillestrøm. Bilsakkyndige Ole Lunder eide en villa i Torggata hvor han bodde, og hadde kontoret sitt i et hjørnerom i første etasje der. Hele oppgaven som bilsakkyndig greide han altså alene den gangen. Tidene har sannelig forandret seg ganske mye.

Ærendet vårt ble framført, og det var greit. Så skulle kjøringen foregå. Jeg satte meg ved rattet med Lunder ved siden av meg. Eieren av bilen fant det tryggest å være igjen på en benk i hagen i Torggata. 

Etter anvisning av bilsakkyndige gikk turen bortover noen gater i Lillestrøm sentrum og siden under en trang undergang som gikk under Kongsvingerbanen. Der var det ikke møtemuligheter. Bilen hadde som nevnt harde og dårlige bremser, og jeg kjørte derfor sakte og forsiktig gjennom undergangen, heldigvis uten å møte noen der. Da uttalte Lunder noe som jeg aldri har glemt siden, og det kommer jeg på hver gang jeg kjører der: ”Du kjører så sakte som det skulle være i begravelse.” Han hadde sikkert rett i det, men jeg ønsket ikke å risikere å kjøre på noen, og alt gikk bra.

Så kjørte vi bort til porten av en bedrift, hvor han bad meg om å snu. Deretter gikk ferden tilbake til villaen i Torggata, og vi gikk inn på kontoret der. Lunder sa ingen ting, og jeg var spent på om han hadde godtatt kjøringen min eller ikke. Ikke noe ble nevnt, men jeg fikk noen teoretiske spørsmål. Dem var det fort gjort å besvare, og så var hele seremonien over. Etterpå satte han seg ved skrivebordet og fylte ut de nødvendige papirene for bestått prøve. Disse måtte jeg ta med meg til politikammeret, og jeg måtte også levere et lite fotografi som skulle være i førerkortet. Jeg leverte alt til en som het A. Fagereng, og han skrev aldeles nydelig. Han fylte ut et førerkort for bil, nr. 8404, som jeg ble overrakt. Der stod det at jeg hadde lov til å kjøre bil drevet med forbrenningsmotor. Førerkortet var i ganske lite format, hadde grønn stiv perm og kostet 5 kroner. Slik var det den gang, og det er morsomt å ha opplevd det.

For mange år siden ble den typen førerkort byttet ut med en nyere type. Da spurte jeg om lov til å beholde det gamle som en kuriositet, og det fikk jeg. Det ble bare stemplet at det ikke var gyldig, og jeg har det fortsatt liggende i trygg forvaring.

Med det nyervervede førerkortet i lommen var det ikke alt for mye jeg visste eller kunne om bilkjøring. Den gang var det ennå forholdsvis liten biltrafikk på veiene, og selv om farten hadde øket litt, var den fremdeles ikke stor. Det var heller ikke så mye kunnskap som skulle til for å greie seg i trafikken. Hadde jeg kommet ut på veiene i dag med de kjørekunnskapene jeg hadde da, og med den gamle Horchen, hadde jeg blitt et ufrivillig trafikkoffer ganske fort.

Turen tilbake fra Lillestrøm gikk bra, men jeg forstod veldig godt at jeg ikke var fullbefaren eller utlært, og jeg kjørte deretter. Da vi kom til Kløfta, skulle jeg betale for all kjøringen, og spurte hvor mye det ble. Han sa at det skulle koste 10 kroner, og det betalte jeg med forbauselse og glede. Førerkortet mitt kom da på 15 kroner, og det måtte, selv etter de forholdene som var, være svært rimelig. Det beløpet kommer visst ingen langt med i dag.

Noen uker skulle sønnen til Hellen til Lillestrøm for å ta førerkortet, og jeg fikk det ærefulle oppdraget å være med han på den turen. Bilen de brukte var en Graham, og det var noe annet til bil enn hva jeg hadde kjørt til bilsakkyndige med litt tidligere. Turen gikk bra denne gangen også, så førerkort ble det.

Yrkeskjøring under krigen

Jeg fikk egen bil i 1939, og har også drevet som yrkessjåfør i mange år. Fra høsten 1940 til 1941 kjørte jeg en lastebilrute med knottgenerator. Kjøringen gikk ut på å hente melkespann i et bestemt område i Nes og kjøre dem til Årnes meieri. I over et år mot slutten av krigen kjørte jeg sykebil i Follo, og den bilen fikk også påmontert knottgenerator siste krigssommeren. Det kunne til sine tider være ganske spennende og enerverende å ha en syk pasient i bilen under slike forhold, men alt gikk bra.

Den gang var det jo nesten ikke annet enn tyskerbiler på veiene, men dem var det til gjengjeld ganske mange av. Det var i blant kontroll av de få norske bilene som var på veien, og tyskerne gjorde det ganske grundig. Dette var på slutten av krigen, og det ble ganske ofte gjennomført sabotasjeaksjoner til skade for de tyske styrkene. Dersom en hjemmefrontmann hadde skutt en tysker eller en nazist som ville hindre forfulgte flyktninger å komme over til Sverige, ble det reagert med gjengjeldelsesaksjoner og sterkere kontroll. Grensekontrollen ble etter hvert veldig hard, og flere ble drept.

Jeg kjørte ofte innover Mosseveien om natten med en pasient som skulle innlegges på et eller annet sykehus i Oslo. Da var det ikke sjelden at jeg på avstand fikk se lyset fra en rød lykt svinge fram og tilbake. Da visste jeg at det var tyske soldater som hadde kontroll av biler som kjørte ute om natten. I kontrollen var det bestandig minst tre tyskere. En av dem stod ferdig på veikanten med et maskingevær i stilling rettet mot bilen. En annen stod med et gevær ferdig til skudd. Den tredje hadde et automatvåpen hengende i ei rem over skulderen, med løpet pekende rett fram. Ved hver kontroll var det han som kom bort til førersiden av bilen, rev opp bildøra og brølte ”heraus” til meg. Da var det bare å gå rolig ut av bilen, rekke hendene i været og stå rolig. Samtidig som løpet til automatvåpenet pekte mot brystet mitt, kjente han meg grundig over for å kjenne om jeg kanskje kunne ha våpen på meg. Det hele stod ikke lenge på, og jeg hadde jo også en pasient i bilen. Han tittet også inn i bak i bilen der pasienten lå, men rørte ikke noe der. Det var som oftest med en som fulgte pasienten og satt bak i bilen, men merkelig nok ble aldri vedkommende kontrollert. Kontrollene var aldri farlige for meg, for jeg hadde jo ikke noe våpen i bilen.

Sommeren 1944 ble en høyerestående nazist, som var grensevakt mot Sverige, skutt av norske gutter som skulle hjelpe flyktninger over grensen. Dette hadde vi fått greie på, og neste natt, da jeg var på tur innover mot Oslo, var det naturligvis kontroll av tyske soldater. Da kunne jeg ikke dy meg, men sa ganske troskyldig: ”Was ist los?”, men jeg fikk ikke noe svar på det.  

Det hendte også at de så på sekkene på biltaket og spurte hva det var i dem. Jeg svarte på tysk at det var ved, og merkelig nok undersøkte de det aldri nærmere. Om natten hadde jeg forresten heller aldri med meg verken poteter eller grønnsaker, så en nattlig kontroll ville ikke ha avslørt noe som helst. Om tyskerne hadde funnet en potetsekk sammen med knottsekkene hadde de neppe brydd seg om det. Det hadde nok vært atskillig verre om vårt hjemlige statspoliti hadde funnet noe slikt. Da hadde de helt sikkert beslaglagt sekken og jeg hadde nok fått en bot, men det gikk heldigvis alltid bra, og det var mange takknemlige mottakere som var glade for litt ekstra tilskudd til den knappe matrasjonen. Det ble mange opplevelser for meg det året jeg kjørte sykebil, men jeg skal ikke nevne mer her.

Etter krigen kjørte jeg buss og drosje i nesten fire år. Det ble ofte lange og slitsomme dager, men det var mye moro, og jeg opplevde en hel del som det er verdt å minnes.

Siden kjørte jeg med egne varebiler for et maskinfirma i Oslo hvor jeg var ansatt i 33 år. I den tiden kjørte jeg rundt på hundrevis av gårder i flere fylker på alle slags veier hele året rundt, og det må jeg si var en stor trafikkskole.

Fartsgrenser er til for å overholdes

Med all bilkjøringen gjennom årene, er det blitt ganske mange kilometer i alt. Det er faktisk blitt over en og en halv million til sammen. Heldigvis har jeg hittil vært forskånet for uhell og ulykker av noen betydning, og det er jeg veldig takknemlig for, for det kan hende hvem som helst når som helst. Særlig for meg, som i grunnen aldri riktig har lært å kjøre bil. Med mer enn 60 år i trafikken med liv og helse i behold må jeg si at jeg har vært mer enn heldig.

Før i tida var det koseligere å kjøre bil enn det er i dag, synes jeg. Den gang gikk det meste mer rolig og jovialt for seg, mens det nå er så mye mer mas og stress i trafikken. Enkelte har det så forferdelig travelt. Jeg har fortsatt den gammeldagse innstillingen at fartsgrensene er til for å overholdes, og jeg har hittil alltid kommet fram i tide dit jeg skulle. Den som kjører slik blir ofte betraktet som en ”lusekjører”, som helst ikke har noe på veien å gjøre. Jeg synes det er deprimerende å se all råkjøringen som foregår, og de resultatene som følger i form av alvorlige ulykker.
 
Billedtekst: En DeSoto fra Eight Amcars Club på Blaker Skanse. Foto Jørgen Kirsebom

permalink: permalink -- -- visits: 2264 tagged:




Ditt navn*

epostadresse*

kommentarer*
Du kan bruke følgende HTML koder:<p> <u> <i> <b> <strong> <del> <code> <hr> <em> <ul> <li> <ol> <span> <div> <a> <img>

verifiseringskode*
 
notat til kommentar



forrige
Nytt helleristningsfunn på Bingsfosstranda 
neste
Nyttårsforsetter?


SØK


EMNEORD


SISTE KOMMENTARER


MEST BESØKT


MÅNEDLIG ARKIV

Oktober 2017 (1)
Juni 2017 (1)
April 2017 (2)
Mars 2017 (3)
Desember 2016 (2)
Juni 2016 (2)
Februar 2016 (1)
Januar 2016 (2)
September 2015 (1)
Juni 2015 (2)
Mars 2015 (3)
Februar 2015 (3)
Desember 2014 (2)
Oktober 2014 (4)
September 2014 (1)
August 2014 (3)
Juli 2014 (5)
Juni 2014 (5)
April 2014 (4)
Mars 2014 (3)
Februar 2014 (3)
Januar 2014 (1)
Desember 2013 (3)
November 2013 (2)
Oktober 2013 (2)
September 2013 (1)
August 2013 (5)
Juli 2013 (2)
Juni 2013 (1)
Mai 2013 (3)
Mars 2013 (1)
Februar 2013 (2)
Desember 2012 (1)
November 2012 (1)
September 2012 (4)
August 2012 (1)
Juni 2012 (2)
Mai 2012 (3)
April 2012 (6)
Mars 2012 (2)
Februar 2012 (2)
Januar 2012 (2)
Desember 2011 (3)
November 2011 (3)
September 2011 (1)
Juni 2011 (3)
Mai 2011 (4)
April 2011 (1)
Mars 2011 (6)
Februar 2011 (4)
Januar 2011 (2)
Desember 2010 (3)
Oktober 2010 (3)
September 2010 (2)
August 2010 (1)
Juli 2010 (4)
Juni 2010 (3)
Mai 2010 (1)
Mars 2010 (4)
Februar 2010 (2)
Januar 2010 (2)
Desember 2009 (2)
November 2009 (4)
Oktober 2009 (4)
September 2009 (4)
August 2009 (3)
Juni 2009 (6)
Mai 2009 (6)
April 2009 (3)
Mars 2009 (2)
Februar 2009 (6)
Januar 2009 (2)
Desember 2008 (2)
Oktober 2008 (1)
September 2008 (1)
August 2008 (3)
Juni 2008 (3)
Mai 2008 (2)
April 2008 (5)
Februar 2008 (3)
Desember 2007 (4)
November 2007 (5)
Oktober 2007 (1)
September 2007 (5)
Juni 2007 (1)
April 2007 (1)
Mars 2007 (3)
Februar 2007 (1)
Januar 2007 (1)
November 2006 (1)
Oktober 2006 (2)
September 2006 (3)
August 2006 (1)
Juli 2006 (1)
Mars 2006 (3)
Februar 2006 (5)
Januar 2006 (2)
Oktober 2005 (2)
August 2005 (2)
Juni 2005 (4)
Mai 2005 (3)
April 2005 (1)
Mars 2005 (2)
Februar 2005 (5)
Januar 2005 (4)
September 2004 (2)
August 2004 (2)
Juli 2004 (2)
Juni 2004 (3)
April 2004 (2)
Mars 2004 (5)
Januar 2004 (3)
Desember 2003 (2)
November 2003 (1)
Oktober 2003 (1)
September 2003 (1)
August 2003 (4)
Juli 2003 (3)
Juni 2003 (3)
Mars 2003 (7)
Januar 2003 (9)
Desember 2002 (1)
Oktober 2002 (1)
Juni 2002 (2)
April 2002 (1)
Januar 2002 (1)
Desember 2001 (1)
Oktober 2001 (1)
August 2001 (1)
Juni 2001 (1)
April 2001 (1)
Januar 2001 (1)
Desember 2000 (1)
Oktober 2000 (1)
August 2000 (1)
Juni 2000 (1)
April 2000 (1)
Januar 2000 (1)
Desember 1999 (1)
Oktober 1999 (1)
August 1999 (1)
Juni 1999 (1)
April 1999 (1)
Januar 1999 (1)
Desember 1998 (1)
Oktober 1998 (1)
August 1998 (1)
Juni 1998 (1)
April 1998 (1)
Januar 1998 (1)
Desember 1997 (1)
September 1997 (1)
August 1997 (1)
Juni 1997 (1)
Mars 1997 (1)
Januar 1997 (1)
Desember 1996 (1)
Juni 1995 (1)