De eldste kirkene i Sørum og Blaker
Etter at Olav den hellige hadde slått raumerne ved Nitelva i Skedsmo, vedtok de kristen-dommen. Sagaen framstiller romerikingene som noen av de hardeste mostanderne til Olav den hellige. Kongens program gikk ikke bare ut på å kristne nordmennene, men også å befeste kongedømmet, og det er ikke godt å si hva romerikingene mislikte mest.
Både kongemakt og kirke var klar over at kristendommen ikke kunne innføres med maktmidler, og at det å skifte sinn og ta en ny tro var en langvarig prosess som først og fremst fordret kristen veiledning. Derfor bidrog kongen til at det snarest mulig skulle reises fylkeskirker (tridjungs-kirker) rundt omkring på landet. Særlig under Olav Kyrres regjering (1066-1093) gikk kirkebyggingen raskt fram.
Fylkeskirkene skulle fungere som misjonssentra og hovedkirker i hvert sitt distrikt inntil hver bygd fikk sin kirke og sogneinndeling ble gjennomført. Sognekirker ble, etter hvert som kristendommen ble befestet, bygd i de enkelte bygdene. Det ble også bygd en del høgendekirker – mindre kirker som ble bekostet av private.
På Romerike ble det bygd tre fylkeskirker, en for hver tridjong; Sørum Ullensaker og Nes. Fylkeskirkene hadde rang foran sognekirkene og skulle bekostes av kongen. Det er ikke bevart beretning om når Sørum kirke ble bygd, men at kongen har medvirket, må en kunne slutte av at den ble bygd på storgården Sørum og nabogården i nord, Huseby, som må ha vært et kongsgods, ble utlagt til prestegård. Sørum prestegård har nok vært tilholdssted for presten så lenge kirken har eksistert.
I Magnus Erlinssøns saga beretter Snorre Sturlasson at Erling jarl (far til kong Magnus) og hans menn kom til Sørum kirke i 1166, og at presten inviterte Erling Jarl og hans menn til messe og gjestebud. I følge sagaen holdt presten messen på Rydjokul. Under gjestebudet ga prestene sterkt drikke og lot dem drikke dugelig, og imens sendte han bud til Hettesveinene, som var en opprørs-flokk underborgerkrigen, som hadde blusset opp igjen. Hettesveinene nådde fram til Rydjokul på morgensiden, mens jarlen og hans menn var til ottesang. Hette-sveinene drog til gjestestuen og satte i hærrop og drepte noen som ikke hadde gått til ottesang. Da Erling og hans menn hørte ropet, sprang de til våpnene og tok veien ned til båtene og kom seg unna.
Gårdsnavnet Rydjokul er nå borte, men professor Andreas Holmsen mener det kan ha vært det opprinnelige navnet på Bingen. At ottesangen i følge Snorre ble holdt på Rydjokul, kan tyde på at det har vært en høgendekirke der, eller det kan være en forveksling med Sørum kirke.
I følge overleveringer i gamle sørums-slekter, skal det ha stått en kirke i nærheten av et jorde som i dag kalles Gølløken. Det kan i hvert fall slåes fast at det i Sørum ble bygd kirke så snart kristendommen fikk innpass på Romerike i løpet av tusenåret.
Imshaug kirke
Kirken lå på gården Imshaug, ca. 2 kilometer øst for hovedkirken. Nøyaktig hvor den har ligget, vet en ikke i dag, for det finnes ingen spor. Det er for så vidt ikke så rart ettersom det var en trekirke. Hans Fyhri skriver i en beretning fra 1938 at hans svigerfar, Hans Imshaug, så vidt kunne huske gravstedet. Dessverre opplyser han ikke hvor dette var. Antakelig lå den syd for vegen til Blakersund.
Imshaug kirke var nok en såkalt høgendeskirke, altså en privat kirke, kanskje bygd av folket på Imshaug, for vi vet at det bodde storfolk på garden i middelalderen. Kirken har nok vært en stavkirke. Det viser de restene som er bevart. Et typisk trekk ved en stavkirke var at veggene bestod av loddrette planker som var felt inn i langsgående bjelker, altså helt annerledes enn lafteteknikken. På den ene Imshauggården blir det fremdeles oppbevart to planker fra kirken, men disse er helt ødelagte.
Mer interssant er en portalplanke. Denne planken har rike utskjæringer med planteranker og dragefigurer. Det finnes bilde av planken i bygdeboka. Denne planken har hatt en underlig skjebne. Den ble brukt som gulvplanke i et stabbur på garden. Den var lagt med den utskjærte (ornerte) siden ned og var synlig under staburet. Over planken lå det en saltbinge, og etter hvert trengte saltet gjennom planken slik at kuene på gården kunne slikke i seg salt når de kom til gards for mjølking. Ornamentene ble på den måten ganske slitt. Hans Imshaug solgte planken til Universitetets oldsaksamling, hvor den fremdeles oppbevares, i 1901.
De to veggplankene og portalplanken er de eneste restene som finnes av stavkirker på Romerike. Roar Huaglid skriver i bygde-boka for Sørum at Imshaug stavkirke må høre med til den tidligste gruppen av stavkirker fra 1100-årene. Den var vigslet til Jomfru Maria. Det er et minne til på Imshaug om kirken, eller iallfall gravplassen. På gården opp-bevares et usedvanlig fint hjulkors. Roar Hauglid mener det kan ha vært kirkespiret fordi det minner mye om spiret på Frogner gamle kirke. Karakteren er middelaldersk både i formen og den tynne material-virkningen. Han sier videre at etter den utskårne portalen og spiret å dømme, må det ha vært en vakker liten stavkirke. Håkon Christie har en annen tolkning: Han mener det antakelig er et gravkors. Det finnes også bilde av hjulkorset i bygdeboka, og den pryder omslaget på første bind av den nye byhdeboka.
Kirken hadde egen prest, for i biskop Eysteins jordebok (Rødeboka) fra 1393 er nevnt hva kirken eide av jordegods ”til presttækunne og swa ser til uphalz”. Dette skulle bety at godset var til disposisjon for en prest og til vedlikehold. Imshaug kirke er altså nevnt i Rødeboka i 1393 med egen prest. Det betyr sannsynligvis at kirken overlevde svartedauden i 1350. To hundre år seinere, i 1591 og 1598, foretok biskopen i Oslo, Jens Nilssøn, visitasreiser i sitt bispedømme. Av kirkene nevner han at Sørum hovedkirke og Frogner annekskirke ”er ved god makt”. Om Imshaug kapell, som han skriver, sier han at det er ”aldeles øde”. Hvis kirken virkelig overlevde svartedauden, er den vel blitt nedlagt ved reformasjonen i 1536, kanskje før.
Skea kirke
Kirken på gården Skea, ca. 2 kilometer nord for hovedkirken. Den omtales som sognekirke i Suderheims tridjung i Diplomatarium Norvegicum i 1412, men nevnes ikke i biskop Jens Milssøns visitasbøker fra 1590-årene, og er vel nedlagt eller revet ved reformasjonen. Jonas Ramus, som var kappelan i Sørum, beskriver i sin bok ”Noriges Beskrivelse”, som utkom i 1715, en fint utbygget lafte-bygning på gården, men den har neppe noe med kirken å gjøre.
Kirketomten forsvant antakelig i 1768 i det store Skeafallet hvor 200 dekar og alle gårdens hus forsvant. Raset skjedde om natten, og 25 mennesker, hvorav 16 omkom, fulgte med i skredet.
Det er ikke kjent når kirken ble bygd eller om den hadde egen prest. Noe jordgods må vel kirken ha hatt, men dette ble sannsynligvis overført til en av de andre kirkene, antakelig Sørum kirke.
Asak kirke
Kirken var sognekirke og lå på gården Asak, ca. 5 kilometer nord for hovedkirken. Professor Rygh skriver om kirken: ”Undertiden kaldtes den Ingiridar-Asaka Kirkia til Adskillelse fra Gudleifs-Asaka Kirkia i Skedsmo, disse Benævnelser maa skrive sig fra de Personer, som havde stiftet Kirkene, eller ogsaa fra Personer, som eiede de Gaarde, hvorpaa Kirkene stod, og efter hvad Gaardene en Tid kaldtes.”
I omtalen av gården Presterud like nord for Asak sier han: ”Dette navn lige i Nærheten af den gamle Asak kirke, i forening med den Plads, hvorpaa Gaarden anføres i Rødebogen (RB) i listen over denne Kirkes Gods, vækker Formodning om denne Kirke engang i Tiden har havt sin egen Præst, som har boet på denne Gaard.” Kirken må være nedlagt før eller ved reformasjonen.
Jens Kraft nevner 1820 at det på gården Asak ”formenes at have staaet en Kirke, da en Tidlang nogle Levninger af en Altertavle. Kirkedører med mer havdes i Behold på Gaarden, og man endnu anviser et Stykke Jord, som fører Navn af Kirkebakken, samt har sagn om Kirkegaard m.v.”.
Døren som nevnes kan være den samme som stod på nordre Asak og som i følge Johan Asaks beskrivelse hadde smijern med middelalderkarakter. Døren gikk med da låven brant i 1926.
Refsum kirke
Kirken lå på gården Refsum ca. 6 kilometer mordvest for hovedkirken, 1 kilometer unna Asak kirke. Kirken omtales i RB 1393 og 1400 som Rifseims Kirkia. I biskop Jens Nilssøns register fra 1590-årene oppføres den som ”øde”, og ble vel antakelig revet før eller i forbindelse med reformasjonen.
Navnet Kirkejordet på et av jordene på Søndre Refsum angir kanskje kirkens beliggenhet, men ut over det er det ingen spor av den.
Frogner gamle kirke
Når det gjelder tidfestelse for oppførsel av Frogner kirke, er det en ganske sikker tidsangivelse. Etter brannen i 1918 kom det i kalkpussen på sydveggen i koret til syne en runeinnskrift. Innskriften er av professor Magnus Olsen tydet til følgende: ”Gud signe den mann som gjorde og den som gjøre lot, det er Erling Lo(ftsson).
Denne Erling var vel byggherren, som også var bonde på gården Frogner (Fraunar). Kirken har vel derfor opprinnelig vært en høgendeskirke. Runeinnskriften dateres av professor Magnus Olsen til ca. 1200, eller muligens noe tidligere. Første gang kirken er nevnt skriftlig, er 1347 i DN.
Etter brannen 1918 ble kirken liggende som ruin i mange år. Rehabiliteringsarbeidet ble satt i gang i 1936 etter godkjenning fra riksantikvaren. Kirken var ferdig restaurert til 800-års jubiléet i 1981.
Blaker kirke
Den første kirke ble gjerne kalt Fors eller Foss kirke. Når den ble bygd, er det ingen som vet, men første gang den er omtalt er i 1352. Den lå sannsynligvis på vestsiden av vegen for den nåværende kirke.
Kirken var bygd av stein. Det forteller to av kirkedørene, som oppbevares ved Universitetets Oldsaksamling. De er alt for breie til å ha sittet i en stavkirke, sier forskerne. Steinkirken hadde på den ene langsiden et tilbygg, antakelig av tre. Det rommet våpenhus under og et tårn med spir over.
På den andre langsiden hadde kirken et kor, som var skilt fra kirken ved et gitter av tre. Dette koret ble også kalt for sanghuset.
Som et minne om kirken er de to dørene som er oppbevart på oldsaksamlingen og døpefonten av stein, som fortsatt står i den nåværende kirken.
Kirken hadde, som det framgår av Rødeboka (RB), kirkegods. Det var også egen prest og prestegård, sannsynligvis Kjølstad.
Leif Mathisen
Litteraturliste:
RB ”Den Røde Bog” – Biskop Eysteins Jordebog
J.N.N. – Biskop Jens Nilssøns Visitasbøker
D.N. – Diplomatarium Norvegicum
Norges Beskrivelse – Kiøbenhavn 1715 – Jonas Ramus
Frogner gamle kirke, 1981 – Sigurd Stenslet
Forsvunne kirker – Sigrid og Håkon Christie
Sørum kirke, 1966 – Sigrid og Håkon Christie
Blaker kirke, 1931 – Blaker Menighetsråd